2013/04/21

Maite dut ... brikolatzea

« Irakasle horrek brikolatzen du ». 

Holakoak entzuten ditugu maiz eta ez dakit beti zer pentsatu horretaz. Aldi berean zer da brikolagea? Bere horretan ba ote dut zerbait txar? Badu onik ere? Gaiaz han eta hemen atxeman ditut gauza batzuk, serendipitatea lagun noski, eta doi bat argiago dut orain.

Nola ulertu behar da ohar hori ? Pentsatu behar ote da irakasle hori auher bat dela ? Ipurterre bat ? Errebelde bat ? Ahalik eta gutxien egiten ibiliko dena ?

Ala pentsatu behar ote dugu LeviStrauss-ek brikolatu hitzari ematen dion zentzu eta analiari (ikus beheragoko pasartea), erran nahi baitu brikolatzailea dela eskupean dituen baliabide eta tresnekin konpontzen dena, gogoan duenaren ahalik eta hobekien burutzeko eta behar izanez gero bere helburuetarako neurriko tresna tipiak sortzen dituena ?
Irakasle hori artisau gisa imagina dezakegu, garai batean adibidez industrian eman praktiketara ixuria, bere ikasleentzat ikusten dituen beharretara egokitu tresneria sortzen duena, jadanik dituen horiek desbideratzen edo berrerabiltzen dituena. Gisa batez, izan daiteke ere artista bat. Picassok berak ere onartzen zuen brikolatzearen aldea artistikoa izan zitekeela! (ikus ere beherago)

Dena izanik ere, erantzuna ez da hain sinplea izanen, horrelakoetan ibiltzen den irakasle bakoitzak jakinen du zergatik eta zertarako egiten duen : denez gogokoa ez edo ulertzen ez duen sistema bat ordezkatzeko, ahulezia batzuen saihesteko ala enpresak berak eskaintzen ez dizkion baliabideen eskasia konpentsatzeko. Zeren, azken finean, mota anitzetakoak baitira brikolatzaileak eta ondorioz mila aurpegikoa brikolatzea bera.

Nihaur brikolatzailea ote naiz ? Dudarik handirik gabe, bai. Irakasle baten lanari begiratzea eta honen ebaluatzea, ikasleek duten ibilbidearen baloratzea eta berzuzentzea, hots irakaskuntzari lotu lanen hobeki ulertzen eta zalantzei erantzuten saiatzea brikolatzea da eta gisa berean brikolatzea zer izan daitekeen konprenitzen saiatzea. Salbu kasu honetan, ez garela ari bi zur puskekin eta iltze anadana batekin burutzen den brikolageaz ! Brikolagea, kasu honetan, puska abstraktoen moldatzean baita eta nekez imaginatzen duguna da : nola brikola daiteke ekai imaterialez ?

Brikolatzen duen irakasleak badu zerbait kezkagarria, ez ? Are gehiago asumitzen badu eta jarraitzen bide horretatik. Gainetik eta teorian hain arautua den irakaskuntza sistema batean, irakasle denarenganik ez da espero dudatzea eta gutxi gora behera batean ibiltzea, espero dena da programa ezagut dezan, jakin dezan zer eta nola egin, hori antola dezan, eman eta ebalua. Bestalde horrela erraten ahal bada : beregan formakuntzaren bitartez inbertitu den jakintza multzoa errentagarria bihurtzea, ongi definitu sistema aplikatuz bere horretan, denbora ahalik eta gutxienean, hiztun edo dena delako gehien sortzeko. Efikaza izatea.

Alta efikaza izatea, enetako, biziko hainbat arlotan, lotua izaten da brikolatzeari, eskutan denaren horren bidez egitearekin. Zergatik bizia kausi badaiteke doi bat brikolatuz ez gintezke ondorio berera hel irakaskuntzan brikolatuz ? Edupunk korrontekoak izan gabe, ez baititugu halere baztertuko onuragarriak izan zaizkigun tresnak ! « Do it yourself » bai, baina izariarekin.

Maite dut brikolatzea, maite dut irakaskuntzako brikolagea eta oroz gainetik brikolatzen dakitenak, etengabe asmatzeko duten joera eta gaitasun horrengatik. Gustatzen zait pentsatzea aurreikusi pundu berera helduko naizela espero ez diren bitarteko originalak baliatuz. Brikolatzen dut, trabaren saihesteko, ez dudanaren konpentsatzeko eta agian ere (nihaurk baneki) aitzinean dudan sistemari oldartzen bainatzaio. Brikolatzen dut, behin sortutakoa berriz erabiltzea funtsezkoa iduritzen baitzait, iraunkortasun kutsua ematea gauzei. Ene iduriko brikolageak leku osoa du irakaskuntzan, gauzen funtzio/ balio berriak asmatzen dituen alde horretatik. Alde txarra gertatzen zaigu, gero, gauza horien azaltzen eta transmititzen ez dugula beti jakiten.

*****

La perruque 

Enpresa industrialetan, langileek praktika bat ukan ohi zuten «perruque » deitua. Lan denbora eta laneko materialak erabiltzen zituzten, beste gauza batzuk egiteko. Hona hemen adibide ezin argigarriagoa : 


La Pensée Sauvage
 « Une forme d’activité subsiste parmi nous qui, sur le plan technique, permet assez bien de concevoir ce que, sur le plan de la spéculation, put être une science que nous préférons appeler première plutôt que primitive : c’est celle communément désignée par le terme de bricolage. Dans son sens ancien, le verbe « bricoler » s’applique au jeu de balle et de billard, à la chasse et à l’équitation, mais toujours pour évoquer un mouvement incident : celui de la balle qui rebondit, du chien qui divague, du cheval qui s’écarte de la ligne droite pour éviter un obstacle. Et, de nos jours, le bricoleur reste celui qui œuvre de ses mains, en utilisant des moyens détournés par comparaison avec ceux de l’homme de l’art. /…/
Le bricoleur est apte à exécuter un grand nombre de tâches diversifiées ; mais, à la différence de l’ingénieur, il ne subordonne pas chacune d’elles à l’obtention de matières premières et d’outils conçus et procurés à la mesure de son projet : son univers instrumental est clos, et la règle de son jeu est de toujours s’arranger avec les « moyens du bord », c’est-à-dire un ensemble à chaque instant fini d’outils et de matériaux, hétéroclites au surplus, parce que la composition de l’ensemble n’est pas en rapport avec le projet du moment, ni d’ailleurs avec aucun projet particulier, mais est le résultat contingent de toutes les occasions qui se sont présentées de renouveler ou d’enrichir le stock, ou de l’entretenir avec les résidus de constructions et de destructions antérieures.
L’ensemble des moyens du bricoleur n’est donc pas définissable par un projet (ce qui supposerait d’ailleurs, comme chez l’ingénieur, l’existence d’autant d’ensembles instrumentaux que de genres de projets, au moins en théorie) ; il se définit seulement par son instrumentalité, autrement dit, et pour employer le langage même du bricoleur, parce que les éléments sont recueillis ou conservés en vertu du principe que « ça peut toujours servir ».
Regardons-le à l’œuvre : excité par son projet, sa première démarche pratique est pourtant rétrospective il doit se retourner vers un ensemble déjà constitué, formé d’outils et de matériaux ; en faire, ou en refaire, l’inventaire enfin et surtout, engager avec lui une sorte de dialogue, pour répertorier, avant de choisir entre elles, les réponses possibles que l’ensemble peut offrir au problème qu’il lui pose. 
Claude Levi Strauss (1962) - La pensée sauvage - Agora 


Picasso
« Un jour je prends la selle et le guidon, je les mets l’un sur l’autre, je fais une tête de taureau. C’est très bien. Mais ce qu’il aurait fallu tout de suite après, c’est jeter la tête de taureau. La jeter dans la rue, dans le ruisseau, n’importe où, mais la jeter. Alors il passe un ouvrier. Il la ramasse. Et il trouve que peut-être avec cette tête de taureau, il pourrait faire une selle et un guidon de vélo. Et il le fait… Ça aurait été magnifique. C’est le don de la métamorphose. »
Picasso, in Hélène Parmelin 1990 

iruzkinik ez: